Kjærlighetssorg?

This one is in Norwegian because of all the emotions. Sorry!

- Skulle det virkelig ta 9år? -

Det er midtsommer og et fantastisk vær! En flott gjeng er samlet og det flires og gjøgles, snart skal det grilles og festen fortsette med bålbrenning som jo hører med på en skikkelig St.Hansfeiring. Det står fire motorsykler på plassen og det prates om herlige veier. Stemningen er stigende.

Til stedet er også jeg. Jeg koser meg og gleder meg til fortsettelsen. Så begynner kroppen å hangle. Jeg får ikke temperert kroppen skikkelig og varmen går ned i magen, hele kroppen vil ikke fungere mer. ”Sett deg i skyggen og hvil, drikk vann, kjør deg en tur og kom tilbake”… rådene var mange, men jeg vil ikke mer. Greier ikke mer. På turen hjem kommer tårene og følelsene analyseres. Kunne jeg virkelig ikke ha tatt en pause for så å blitt med på festen senere? Hvorfor måtte jeg reise hjem? Kunne jeg ikke tatt på meg smilet og latet som ingenting, noe som jeg innimellom gjør? Er jo viktig å holde fasaden, jeg er jo tross alt ei blid og fornøyd jente…

På den lange kjøreturen hjem prøvde jeg å finne svarene. Det var ikke så enkelt å ignorere den fysiske smerten i magen, men det var ingen tvil om at det var mer der. Hva var det? Hvorfor reagere så sterkt over å ikke delta på en fest? Det vil jo komme mange flere anledninger til en fest. Hvorfor akkurat nå?

En samling av motorsyklister med godt humør, og som drømmende beskrivelser sine flotte turer til samlingsstedet. Jeg er jo også en motorsyklist… er jeg ikke? Jeg har motorsykkel i garasjen, og jeg har de samme drømmene om å komme meg ut på to hjul og kjenne fysikkens krefter når kurvene blir litt krevende. Hvorfor deltar jeg ikke på samme måte og deler mine erfaringer? Fordi motorsykkelen min står i garasjen uten skilter og den virker ikke optimalt. Jeg er ingen fullverdig motorsyklist fordi min motorsykkel ikke står sammen med de andre flotte maskinene og glinser i solsteiken. Jeg ligger på en strandmadrass og hører på de deilige beskrivelsene. …og kjenner en knute i mellomgolvet og noe sårt i hjertet.

Etter hvert vil ikke kroppen delta mer, jeg blir fysisk dårlig av varmen og ”springer” hele tiden på do. Hvorfor akkurat nå når vi har det så bra? Sol og varme, herlig stemning og flotte mennesker. Jeg vil så gjerne være en del av helheten!

Jeg innser på kjøreturen hjem at jeg sørger. Jeg sørger over at jeg har mistet gleden og spontaniteten over det å dra på seg skinndressen og suse av gårde på ei rød og lekker Trønderkatte. Jeg sørger over å ha mistet muligheten til å være helt selvstendig og delta på lik linje med alle andre uten å bruke opp all energien min. Jeg sørger over å ikke kunne bevege meg fritt og uten for store anstrengelser. Jeg har rett og slett kjærlighetssorg! Min kjærlighet til motorsykkelkjøring blir aldri fullendt. Det vil aldri bli som før! Jeg vil aldri mer oppleve den fantastiske følelsen av å være i ett med motorsykkelen der vi leker oss gjennom kurvene. Aldri! 

Kjærlighetssorg over disse to jentene...