This one is in Norwegian because of all the emotions. Sorry!
- Skulle det virkelig ta 9år? -
Det er midtsommer og et fantastisk vær! En flott gjeng er
samlet og det flires og gjøgles, snart skal det grilles og festen fortsette med
bålbrenning som jo hører med på en skikkelig St.Hansfeiring. Det står fire
motorsykler på plassen og det prates om herlige veier. Stemningen er stigende.
Til stedet er også jeg. Jeg koser meg og gleder meg til
fortsettelsen. Så begynner kroppen å hangle. Jeg får ikke temperert kroppen
skikkelig og varmen går ned i magen, hele kroppen vil ikke fungere mer. ”Sett
deg i skyggen og hvil, drikk vann, kjør deg en tur og kom tilbake”… rådene var
mange, men jeg vil ikke mer. Greier ikke mer. På turen hjem kommer tårene og
følelsene analyseres. Kunne jeg virkelig ikke ha tatt en pause for så å blitt
med på festen senere? Hvorfor måtte jeg reise hjem? Kunne jeg ikke tatt på meg
smilet og latet som ingenting, noe som jeg innimellom gjør? Er jo viktig å
holde fasaden, jeg er jo tross alt ei blid og fornøyd jente…
På den lange kjøreturen hjem prøvde jeg å finne svarene. Det
var ikke så enkelt å ignorere den fysiske smerten i magen, men det var ingen
tvil om at det var mer der. Hva var det? Hvorfor reagere så sterkt over å ikke delta
på en fest? Det vil jo komme mange flere anledninger til en fest. Hvorfor
akkurat nå?
En samling av motorsyklister med godt humør, og som
drømmende beskrivelser sine flotte turer til samlingsstedet. Jeg er jo også en
motorsyklist… er jeg ikke? Jeg har motorsykkel i garasjen, og jeg har de samme
drømmene om å komme meg ut på to hjul og kjenne fysikkens krefter når kurvene
blir litt krevende. Hvorfor deltar jeg ikke på samme måte og deler mine
erfaringer? Fordi motorsykkelen min står i garasjen uten skilter og den virker
ikke optimalt. Jeg er ingen fullverdig motorsyklist fordi min motorsykkel
ikke står sammen med de andre flotte maskinene og glinser i solsteiken. Jeg
ligger på en strandmadrass og hører på de deilige beskrivelsene. …og kjenner en
knute i mellomgolvet og noe sårt i hjertet.
Etter hvert vil ikke kroppen delta mer, jeg blir fysisk
dårlig av varmen og ”springer” hele tiden på do. Hvorfor akkurat nå når vi har
det så bra? Sol og varme, herlig stemning og flotte mennesker. Jeg vil så
gjerne være en del av helheten!
Jeg innser på kjøreturen hjem at jeg sørger. Jeg sørger over
at jeg har mistet gleden og spontaniteten over det å dra på seg skinndressen og
suse av gårde på ei rød og lekker Trønderkatte. Jeg sørger over å ha mistet
muligheten til å være helt selvstendig og delta på lik linje med alle andre
uten å bruke opp all energien min. Jeg sørger over å ikke kunne bevege meg
fritt og uten for store anstrengelser. Jeg har rett og slett kjærlighetssorg! Min
kjærlighet til motorsykkelkjøring blir aldri fullendt. Det vil aldri bli som
før! Jeg vil aldri mer oppleve den fantastiske følelsen av å være i ett med
motorsykkelen der vi leker oss gjennom kurvene. Aldri!
 |
| Kjærlighetssorg over disse to jentene... |
