"Koffer i h... ska du begynne å kjøre motorsykkel, igjen?!"

Dette var ordene min sjef brukte som argument for å ikke gi meg fri til å reise til Tyskland, riktignok sagt med et glimt i øyet ;)

Så, hvorfor skal jeg begynne å kjøre motorsykkel igjen etter den alvorlige motorsykkelulykken? For andre motorsyklister trenger jeg nok ingen argumenter for å komme på to hjul igjen, de VET hvordan opplevelsen på to hjul er. For dere andre så kan jeg prøve å beskrive noe av følelsen av frihet og mestring, nærheten til naturen og dens lukter. Dessverre vil nok mitt ordforråd komme til kort, jeg er tross alt ingen poet, men en motorsyklist. Hadde jeg derimot vært en poet ville jeg ha beskrevet opplevelsen så bra at selv Gud hadde blitt misunnelig! ;)

Lengselen etter opplevelsen av en ettermiddagstur med kaffe og skitprat, en solotur Salten rundt, eller en lengre tur med telt og koselig selskap har hele tiden siden ulykka mi vært stor og levende. Selvfølgelig også deltakelse på mc-treff, men for meg er det kjøringen som trigger min lengsel. Mestringen av en malende motorsykkel som gjør det du befaler den om, som lar deg flyte gjennom kurvene, og som snerrer litt under akselerasjonen. Herlig!

Motorsykkelmiljøet gjør jo også sitt for trivselen for oss motorsyklister (det er ubeskrivelig godt å se på seg selv som motorsyklist, igjen!). En felles interesse som sørger for at mennesker med helt forskjellig bakgrunn treffes for en tur og litt kaffesladder. Vi har et rikt miljø, og vi viser omsorg for hverandre. Dette fikk jeg spesielt godt merke da jeg lå på sykehuset etter ulykken. Masse blomster, hilsinger og besøk var mitt bevis på at jeg var en del av et miljø som bryr seg! Rørende! Dette er nok mye av grunnen til at drømmen om et nytt motorsykkeleventyr fortsatt er levende i meg.

Ikke lenger så rart et jeg ønsker meg tilbake, eller hva? :)